På sykkel i vinterlys

Et av denne treningsukas høydepunkt ble en rolig tur på sykkel i går. Like før jeg skulle dra snødde det tett og jeg vurderte å dra i Pirbadet i stedet. Men jeg er glad jeg ikke endra planene. I det jeg starta turen slutta det å snø og da jeg var kommet meg til Jonsvatnet dukka sola frem. Jeg ville ha en rolig tur siden jeg kjørte intervaller på rulla kvelden før. Jeg fikk god tid til å nyte det fine vinterlyset. Det er ca 3,3 mil fra meg og rundt Jonsvatnet. I sommer syklet jeg rundt på ca 1.20. Men det var en hard tur. I går brukte jeg 2 timer. I de verste bakkene var jeg nødt til å trø på for rett og slett komme meg opp. Men i det store og hele ble det en rolig tur. Den ble skikkelig energigivende! Med lyset, naturen, synet av isen på vannet. Etterpå følte jeg meg renset. Både fysisk og psykisk. Det ga mersmak og jeg halvveis planla en ny tur i dag. Men jeg har prioritert å hvile foten min. Jeg har hatt litt vondt i den etter de siste løpeturene mine og jeg kjente godt til den på turen i går. Det er en muskel eller kanskje bindevevet rundt som er ømt. Jeg har jo løpt mer i det siste og kanskje det har blitt for mye selv om jeg har vært svært forsiktig med mengden. Regner med det går over med litt hvile nå i jula.

Published with Blogger-droid v2.0.6

Hvile

Når det eneste jeg har lyst til er å sitte i sofaen å strikke og drikke te en hel dag, ja da gjør jeg det. I går var en slik dag. Det har vært mye jobbing i det siste, mange nattevakter på rad og lite søvn. Ofte våkner jeg opp midt på natta og ikke får sove de nettene jeg har fri også. Når jeg tenker meg om skjer dette mest i de mørkeste månedene på vinteren. Slik som nå. Jeg passer på å få bra med dagslys de dagene jeg har fri men av og til er ikke det nok. Dermed ble det en skikkelig hviledag i går. Lørdagen trente jeg heller ikke, men styra med baking og vindusvask. Mannen min sier at jeg har så godt av å slappe av en hel dag, jeg farer jo oftest rundt som en virvelvind for å rekke alt. Jeg vet han har rett, det var så godt å gjøre ingenting. I dag er planen en tur til Pirbadet, jeg føler for å svømme ofte for tiden. Det gir meg en god følelse og jeg får brukt hele kroppen. I kveld er det løpsintervaller i Ranheimshallen med Wing OK. Og ja, jeg har fri i dag og GOD tid til både familie, trening og avslapning. Ønsker deg også en fin desemberdag.

Published with Blogger-droid v2.0.6

Treningsutvikling

Siden den spede starten på min triatlontrening i 2009 og til nå på slutten av 2012 har det skjedd en utvikling med hensyn til trening. Jeg har ikke bakgrunn i noen idrett fra før og både evnen til å tåle trening og forståelsen for trening har måttet utvikle seg. Jeg har hele tiden trent det jeg har hatt lyst til. Og er det ikke det som er riktig? Her er jeg, snart 37 år, godt etablert med en flott familie og med en jobb jeg trives svært godt i. Triatlon er hobbyen min, det jeg gjør for å ha det morsomt. Men det er også livsstilen min. Det er en av de tingene som bidrar til min personlige utvikling. Konkurransene er det som får meg til å trene, men treninga er kilden til glede og inspirasjon i hverdagen. Trening etter lystprinsippet har de siste årene bidratt til at jeg har vært motivert nesten hele tiden. Har jeg bare hatt lyst til å trene rolig har jeg gjort det. Selv om sesongen har nærmet seg og jeg kanskje egentlig burde ha hatt noen skikkelige hardøkter. Da har jeg kanskje klatret enda høyere opp på listene, fått mer heder og ære. Men jeg har ikke hatt lyst. Det har ikke motivert meg. Jeg har hatt motivasjon til å å trene rolige økter og halvhardt. Spesielt på sykkel. Men også på løp. Og for ikke å snakke om på svømming. Selvfølgelig har jeg hatt ei og anna intervalltrening innimellom eller kanskje styrketråkk, men det har vært når jeg har følt for det. Og det har jeg sjelden følt for. Jeg har selvfølgelig visst at det har vært bra med slike økter og jeg vet at jeg sikkert har gjort det bedre i konkurranse med slikt på treningskontoen. Men som sagt, lysten må være der ellers er det ikke noe poeng for meg. Jeg har uttalt flere ganger at jeg ikke liker å presse meg, at jeg er dårlig på å takle høy puls. Folk har ikke villet tro det: Og du holder på meg triatlon?? Ja, på mitt eget vis. Jeg har klart å presse meg i konkurranser, jeg har klart å ha høy puls, hive etter pusten og kjenne musklene jobbe. I sommer begynte jeg å tenke over dette. Hvorfor skal jeg ikke klare det på trening også? Hvorfor ikke forberede meg på denne tilstanden som kommer hver konkurranse med høy puls og muskler som skriker etter oksygen? Dette satte underbevisstheten i sving. Og den har visst jobbet i høst. Nå er jeg klar. Fra nå av blir det strukturert intervalltrening, i tillegg til de allerede etablerte rolige øktene. Jeg bytter ut halvharde økter med intervaller og terskeløkter. Samtidig skal jeg bli flinkere til å holde rolige økter rolig. Jeg har kommet litt i gang allerede. De mandagene jeg får det til er jeg med Arvid på løpsintervaller i Ranheimshallen med Wing OK. Det er artigere å trene slikt sammen med flere. Jeg har også hatt et par økter på sykkelrulla nå. Og det føles bra. På de fleste svømmetreningene på senhøsten har jeg kjørt intervaller. Og jeg må innrømme det: Jeg liker denne formen for trening. Endelig.

(Bildet over er tatt en morgen ved Jonsvatnet, jeg varmet opp på sykkel ute før jeg dro inn på rulla og syklet intervaller)
  

Published with Blogger-droid v2.0.6

Skitrening

Første turen på ski i år. Fine spor, 0 grader, snø på trærne, spreke folk med smil om munnen i løypa. Jeg er ingen skiløper, men tar gjerne en treningstur når forholdene er fine. I kveld skulle uansett Arvid kjøres på skitrening, da er det bare å utnytte tiden til egen trening. Jeg gikk noen runder i lysløypa, rolig intensitet. Kjente godt løpsintervallene fra mandag og styrketreninga for armene i går. Jeg tok meg i å sammenligne klassisk skigåing med crawl, hele kroppen i bevegelse. Etter 2 nattevakter og litt sparsomt med søvn i dag var det perfekt treningsvalg. Nyladet med energi laget jeg scones og kakao til kveldsmat til oss store i familien. Godt å kunne samles rundt kveldsmatbordet på frikveldene mine.

Published with Blogger-droid v2.0.6

Aquatlon

Nykommerarrangementet fra Trondheim triatlonklubb ble akkurat like artig, vondt og herlig som jeg håpet på. Vi svømte 500 meter i Pirbadet først der vi tok tida på hverandre. Etterpå bare det ut på asfalten for å løpe 5 km. Tidene våre fra svømminga dannet startlista på løpinga, slik at den som svømte fortest fikk starte først. Jeg var så fryktelig nervøs for svømminga da jeg var i garderoben. Det henger nok sammen med mine egne forventinger til meg selv. Jeg har jo trent mest svømming i høst, og har økt svømmefarta. Nervøsiteten min gikk vel på om jeg fikk til å yte maks på disse 500 metrene. Jeg hadde et par vendinger som ikke gikk like raskt som de bruker og så var det en liten periode jeg glemte av at jeg konkurrerte og farta gikk ned. Ellers er jeg fornøyd med svømminga mi. Målet mitt var under 9 min, selvfølgelig så langt unna 9 min som mulig. Men at jeg skulle klare det på 8.17 var jeg helt uforberedt på. Vel har jeg kjørt 100 meters intervaller på 1.40 den siste uka, men å skulle klare å holde ei slik fart over tid har jeg ikke spekulert i.

Vi var 3 jenter med. Gro-Hege og Erin er begge gode svømmere. Erin svømte på fabelaktige 7.16 og Gro-Hege var kort etter meg på 8.45. På vei til løpinga etterpå snakket vi om at det hadde vært artig å komme sammen til mål. Jeg var sikker på at det var akkurat det som kom til å skje og måtte skynde meg å psyke meg opp til å gi alt. I sommer løp jeg fortere enn Erin, og jeg vet at Gro-Hege er en sterk løper. Erin starta ca 1 min før meg og Gro-Hege 29 sek bak meg. Selvfølgelig starta jeg alt for hardt. Pulsen var høyt oppe allerede etter få meter. Det gjorde vondt etter særdeles lite oppvarming. Vi løp frem og tilbake langs en sykkelvei, 3 runder. Ei nervepirrende løype der vi kunne følge med på konkurrentene. Det var også en liten bakke, jeg passet på å gi maks spesielt i den bakken og håpet på at det ga uttelling. Erin løp fort. Hun løp ikke så fort i sommer! Jeg så at jeg tok bittelitt innpå henne, men jeg visste ikke om det kom til å gå. Gro-Hege tok innpå meg, det var helt klart. Alle guttene føk forbi i stor fart. Jeg er imponert over farta de holdt. Det ble spennede på siste runde for oss jentene. I ved passering av siste bakken tok jeg igjen Erin, endelig. Jeg turde ikke snu meg for å se hvor Gro-Hege var. Vi hadde ei vending igjen før målgang og jeg fikk tidsnok se hvor hun var. Da vi vendte skjønte jeg at det kom til å gå. Det var nesten så jeg slappet bittelitt av da jeg så det, men så hørte jeg skritt bak meg og jeg løp det jeg hadde for å komme først i mål. Erin kom på andreplass 6 sek bak meg og Gro-Hege bare 2 sekund etter henne igjen. Utrolig jenvt! Fy søren så vondt som jeg hadde det på slutten! Jeg kan ikke huske siste jeg presset meg så mye. En fantastisk følelse.

En ting er sikkert, jeg har ikke kommet til å presset meg så mye som jeg gjorde uten de andre jentene på startstreken. Det ble ei skikkelig treningsøkt. Så mye det har å si å ha flere å konkurrere med! Det ble så bra i dag fordi vi var så jevne alle tre. Det blir tøft på treningstriatlonene til sommeren. Jeg er så glad for at vi endelig har fått flere jenter med i klubben! Løpstida ble ikke så god akkurat, 24.49 er ikke spesielt fort. Men det er en ok begynnelse. I vinter skal det jammen løpes.

På brelettsykkel i København

Jeg var på jentetur i København noen dager denne uka. Kafé, vin, shopping, tequila, byvandring. Selvfølgelig hadde jeg planlagt et besøk på Endurance Sport, ikke hver dag en har mulighet til å handle triatlonstæsj over disk. Butikken lå et stykke unna hotellet, jeg la den ene morgenløpeturen jeg hadde mens vi var der dit butikken lå for å sjekke hvor langt unna den var hotellet. Jeg konkluderte med at det kom til å ta lang tid å gå, både frem og tilbake og så ned til byen til de andre jentene. Jeg tenkte på å ta buss, men plutselig slo det meg at jeg måtte låne meg en sykkel. En tung damesykkel med 3 mer eller mindre fungerende gir, kurv og bagasjebrett. Jeg forhørte meg litt om trafikkreglene før jeg la i vei. Jeg visste ikke helt hva jeg hadde i vente. Det er ingen overdrivelse når jeg sier at dette var årets opplevelse. Å sykle helt oppreist, uten hjelm, med vind i håret, på de fine sykkelveiene i flate København var fantastisk. Jeg smilte hele tiden. Det var så befriende, å sykle uten å trene, i mine vanlige klær, og se hvor fort jeg kom meg frem i trafikken der syklister har forkjørsrett. Jeg fikk handlet meg triatlonsko, ny badedrakt, løpetights og noen par kompresjonslegger. Handleposen putta jeg opp i kurven på sykkelen. De andre jentene satt på en kafé da jeg kom trillende på sykkelen. De mente det bare mangla en brelettpakke på bagasjebrettet mitt. Den ene av jentene var begeistret og ville også sykle. Så neste dag var vi to som syklet. Vi var leie av shopping og dro på oppdagelsesferd i byen. Tenk å være på storbyferie uten å bli sliten i føttene og ryggen som en gjerne blir etter all gåinga! Det var bare å trille rundt, sette fra seg sykkelen i sykkelstativet som hørte til kaféen vi valgte oss ut. Vi sykla hele dagen.  Det var rushtid da vi syklet hjem til hotellet. For et fantastisk syn med alle syklistene! Sykling i København var en sterk opplevelse som kommer til å sitte i lenge.

Published with Blogger-droid v2.0.6

1000-meters test

Nytt nå i høst: Jeg skal bli flinkere til å teste treninga mi! I dag var det virkelig på tide med en ny svømmetest. Sist jeg testa var i mars. Da ble resultatet 18.52. Jeg bestemte meg allerede i slutten av august for at 1.oktober skulle være testdag.

I morges var jeg litt smånervøs for at jeg ikke skulle forbedre meg noe. Jeg gikk en tur med hunden, drakk en kaffe og slappa godt av før jeg dro hjemmefra. Jeg varma opp med 500 m crawl og et par hundre meter med drills. Jeg har aldri vært noe flink til å telle lengder, derfor var jeg ekstra påpasselig med å telle nøye. Det hadde vært kjedelig om jeg hadde bomma med 50 meter, den ene eller andre veien. Da jeg hadde svømt noen hundre meter tenkte jeg at jeg burde ha tatt i litt mer, pressa meg enda mer. Men jeg vet jo også hvordan resultatet blir da, en elendig teknikk. Og jeg konkluderte med at det var jeg slett ikke tjent med.

1000 meter går fort å svømme. Jeg smilte bredt da jeg så tallene på pulsklokka mi. Yes! 17.57. Under 18 min var målet for januar. Jeg hadde ingen tidsmål i dag, annet enn å forbedre meg. Det gjorde jeg til de grader. Nå må jeg sette meg et nytt mål. Jeg vet ikke helt hva som er realistisk, hvor mye forbedring jeg kan ha med de antall timene i svømmehallen jeg har i uka.

Jeg har vært lei av sykling siden Axtri. I tillegg har det vært surt og kaldt ute, frem til nå siste uka. Det har fristet mer med en varm svømmehall enn vind og regn. Derfor har det blitt mer svømming enn vanlig. Det er svært motiverende å se at treninga gir resultater!

Gode treningsdager

                                                                 Onsdag:
Frykten for å havne på sofaen etter at ungene hadde gått på skolen fikk meg til å kjøre rett i Pirbadet. Det er en viss fare for at jeg ikke klarer å snu tilbake døgnet med en gang etter mange vakter på rad hvis jeg legger meg på formiddagen. Jeg svømte programmet jeg hadde med, 3500 m. Dette inkluderte min nye greie, 100-meters intervaller. Det ble 10 stk, med jevn fart. Etterpå dro hunden og jeg til Estenstadmarka. Vi fant en fin sti like ved den skiløypa som går bratt opp til Styggdalen. Stia endte ved Svarttjønna. Sol og høstfarger, glad hund og god fart opp bakkene. På ettermiddagen syklet jeg en tur til Hommelvik. Tempostilling, vind, kveldssol.

Torsdag:
Langtur med Ann-Kristin. Vi skulle ta noen orienteringsposter på baksiden av Forbordsfjellet. Det var er stykke å løpe før vi kunne begynne å lete. Jeg var IKKE i form. Med høy puls, utmattet og tom kropp sjanglet jeg inn til Svartkamhytta og forlangte pause. Dette var garantert et resultat av nattevaktene. Videre var det mer ulendt terreng og særdeles mye myr. Vi gikk mesteparten mens vi orienterte. Jeg følte meg i bedre form utover formiddagen. Jeg hadde nok startet for hardt. Det var vanskelig å orientere etter bare myrer og små hauger. Jeg er vant til å ha noen stier eller andre sikre punkt å forholde meg til. Men vi fant da noen poster, og tyttebær. De var gode, og de kom godt med da turen ble mye lengre enn planlagt. Ubeskrivelig fint i fjellet nå! Jeg var skikkelig sliten da kvelden kom. Godt å kjenne den gode følelsen igjen etter lang pause.

Fredag:
Ny svømmetrening. Jeg hadde et kortere program i dag. Det var sydenstemning i Pirbadet. Sola skinte i flere av banene og jeg valgte bevisst den med mest sol. Jeg var ikke like flink å svømme teknisk riktig i dag. Men tok frem noen nesten avglemte drills og fikk ny inspirasjon. Jeg våknet skikkelig av svømminga og i dag føltes kroppen fin igjen. Det var nok den manglende nattesøvnen over tid som gjorde meg energiløs i går. Jeg var flink og kjørte 10x100m intervaller i dag også. Det er noe eget ved å svømme på fredag, den gode følelsen etter svømminga kan vare hele helga. Utpå dagen rakk jeg en kort sykkeltur i finværet. Det var sol men mye vind. Det var godt å ha et pannebånd over ørene under hjelmen. I går kveld hadde jeg planer om ei styrkeøkt, da jeg var veldig sliten ble den utsatt til i kveld. Jeg trente mage, rygg og armer. Det blir fri fra trening i helga. Neste uke blir det sparsomt med trening. Syforeninga jeg er med i skal reise til København og være i 4 dager, og dagen vi kommer hjem går jeg rett på nattevaktshelg. Det har vært deilig å fått trent bra disse dagene. Øktene har vært rolige, bortsett fra svømminga.

Published with Blogger-droid v2.0.6

Nattevaktsmodus

Mens resten av familien har vært i Bymarka på o-løp både lørdag og søndag har jeg sovet. Finværet har jeg gått helt glipp av. Jeg er i dag ferdig med 5 nattevakter på rad. Mens de pågår blir det lite tid til annet enn jobbing og soving. Ikke har jeg fått trent noe særlig heller. Bare en kort halvtimes løpetur på søndagskvelden. Men jeg fikk ikke glede av solskinnet da jeg ikke rakk meg ut før etter kl 20. Så, i går var jeg nokså frustrert og trengte litt luft. Jeg tok med vår 5mnd gamle flatcoated retriever og gikk på tur. Da vi var kommet forbi bebyggelsen slapp jeg han løs. Han ble så glad. Han var helt tullete da vi kom til Litjmyra, plaska i myrvann og herja vilt frem og tilbake. Jeg lo og gledet meg sammen med han. Jeg følte meg fri jeg også. Sola skinte, om enn ikke på oss, så så vi at sola skinte på Reppesåsen. Jeg nøt det hele. Det var så fint å kunne gå slik å vandre i skogen sammen med en hund og bare være til. Full av ny livsglede kom jeg hjem til mann og barn. Drakk kaffe, laga kveldsmat og gjorde meg klar til siste nattevakta. Men før den rakk jeg en liten halvtime i Pirbadet. Jeg var litt slapp da jeg begynte å svømme, jeg kjente godt at all nattjobbinga gjorde noe med innsatsen og evnen til å holde både fart og teknikk oppe. Jeg var trøtt og dorsk. Men etter ei stund våkna jeg og klarte å finne flyt og balanse. På jobb kom jeg frisk og opplagt med både tur i skogen og svømming i kroppen. Nå blir det å sove noen timer og så håpe på at det går fint å snu tilbake døgnet igjen. Jeg har fri resten av uka og har planer om å få syklet litt. Dessuten så skal Ann-Kristin og jeg på lang løpe-og gåtur før helga. Den ser jeg virkelig frem til.

Published with Blogger-droid v2.0.6

Fjelltur med mannen

I helga var jeg og mannen på Savalen. Planen var egentlig tur til Storsylen, men pga værmelding som lovte snø og kuling bytta vi ut teltliv i Sylan med hotell på Savalen. Det var meldt litt bedre vær på Savalen og det er jo noe helt annet å kunne slappe av i et basseng etter en dag i fjellet enn å måtte fryse i et telt.
Lørdag var det sol og vi hadde bestemt oss for den lengste turen som var beskrevet fra hotellet. Den skulle ta 4 timer eller mer. Nå er ikke mannen min like godt trent som meg men han sykler en del. Vi spøkte litt med disse 4 timene og sa at vi måtte nå i allefall klare det på den tiden. Krevende stod det at turen skulle være. Vi var særdeles eplekjekke i tonen der vi snakket om den "krevende" turen vi skulle legge ut på.

Vi starta i et nokså høyt tempo. Dette kunne jo like gjerne inngå som alternativ trening og jeg syntes det var litt dumt at jeg hadde lagt pulsbeltet hjemme. Det gikk som forventet slakt oppover. Jeg mimret litt tilbake til Aurlandsdalen med sine steinete stier og bakker. Jeg tenkte også på Norseman, og fant ut at joda, dette er fin grunntrening også til den type anstrengelse. Vi gikk ikke like fort hele tiden men vi hadde et fint driv likevel. Med det klientellet som var på hotellet denne helga, skjønte vi at det ikke kom til å bli kø i fjellet, de fleste pensjonister klarer ikke krevende turer. Likevel ble vi overrasket over at vi bare møtte en familie på hele turen. De kom nedover lia ved elva akkurat da været hadde snudd og det i stedet for sol hadde blitt snø og sterk vind. Men vi sto han av og trasket videre. Jeg snublet så masse mens vi gikk at jeg synes det er et under at jeg holdt meg på fotene under AXTRI noen uker før.

Så fint å gå i fjellet og kjenne på vær og vind! Tankene flyter så lett. Samtalen blir så god. Å bare være til, uten stress og mas eller forventninger av noe slag. Det er ren velvære.

Vi hadde et kart som jeg fulgte med på, men stien var godt etablert, og vi fryktet ikke for å gå feil. Fjellet vi skulle på hadde vi enda ikke sett, det var for mye skyer og tåke til det. Men plutselig ble det god sikt og fjellet åpenbarte seg. Sannelig var det litt bratt. Ikke akkurat Storsylen men høyt og fint likevel. Da vi kom til ura i fjellet visste vi ikke hvor vi skulle gå, måtte bare ta sjansen på en vei. Vi gikk nok litt for langt bortover i stedet for rett opp, men helt ok det også. På toppen var det som forventet svært surt og kaldt, på tross av at sola nesten brøt gjennom skylaget. Vi tok noen bilder og skyndte oss ned til en liten helning i fjellet der det var le. Spiste oss gode og mette og prata om at vi ikke var så veldig slitne enda. Vi hadde brukt nokså lang tid på å nå fjellet. Ikke hadde vi hatt så lange pauser heller, mest for å kikke på kartet eller for nødvendige ærend. På vei ned fra fjellet ble det knallsol. Men bitende sur vind gjorde at vi beholdt vindjakke, votter, buff og lue på helt til vi kom ned i dalen igjen.


Da vi var nede fra selve fjellet begynte vi å kjenne at vi hadde gått ei stund. Etterhvert ble vi nokså slitne. Mannen hadde vondt under føttene og klagde på stramme sko. Jeg hadde nærmest voksevondt i føttene.

Det skulle bli godt å komme frem og tøye ut før vi gikk i bassenget. Vel fremme var vi ikke i tvil, dette var virkelig en krevende tur.
Vi var så slitne at etter middagen gikk vi rett på hotellrommet og slappet av foran tvn. Vinflaska ble ikke åpnet heller og det ble en tidlig kveld. Jeg sov hele 10 timer den natta. Utrolig godt!

4 timers tur? Neida, da jeg hadde trukket fra tida på matpausen hadde vi brukt 5,5 timer på turen. Og så sliten som jeg var etterpå og neste dag er det lenge siden jeg har vært. Vi hadde egentlig planer om en sykkeltur neste dag, men da vi våkna til regn og 2 grader droppet vi den til fordel for en kort spasertur opp til knausen ved hotellet.

Hvorfor ble det slik? Hvorfor var jeg så sliten? Jeg tror det handler litt om innstilling og forventninger til det vi skulle i gjennom. Vi forventet en mindre strabasiøs tur. Jeg trodde jeg var i bedre form, men å kunne sykle langt er nok noe helt annen enn å gå langt i fjellet. Jeg har heller ikke kommet skikkelig i gang med treninga etter den helt frie treningspausen på 2 uker. da AXTRI var unnagjort. Ikke hadde vi spist så mye på vei opp på fjellet, men vi starta like etter frokost og følte ikke for noe mat før det hadde gått flere timer.Under lange konkurranser er jeg påpasselig med å spise ofte og lite og passer nøye på så jeg ikke går tom. Dette var jo bare en tur... Jeg hadde også jobbet 50 timer nattevakter siste uka før turen. Det har asolutt noe å si på formen. 

Uansett sliten eller ikke, vi hadde en fantastisk fin tur opp til Rødalshøa. Jeg håper det ikke er så lenge til vi får gått i fjellet sammen igjen, enten med eller uten barn og hund. Slike turer gir energi til den lange vinteren som er i vente.

Sykkeltrening med sønn

Ei lita uke før AXTRI hadde jeg min siste relativt harde økt foran konkurransen. Økta gikk rundt Jonsvatnet og jeg kjørte på i bakkene. Jeg øvde meg forresten på å stå i bakkene. Det høres sikkert rart ut, men på Trollveggen Triathlon GLEMTE jeg av at det gikk an å stå å sykle. Ikke rart det gikk tregt med meg opp Trollstigen! Særdeles fornøyd med en fin økt denne søndags morgenen skulle jeg bare restituere resten av dagen og begynne å forberede meg mentalt til konkurransedagen.

Etter middag kom min 14-år gamle sønn som og spurte om vi skulle sykle. Min første reaksjon var, nei det kan jeg jo ikke, jeg skal jo hvile meg nå! Men på sekunder tok jeg til fornuft og svarte ja, selvfølgelig!

Han har vært lite aktiv siste tiden, det begynner å bli noen år siden han sluttet på fotball, håndball, ishockey og ski. Nå hadde jeg endelig muligheten for å støtte han når han tok initiativ til å være aktiv! Han ville rundt Jonsvatnet, men jeg foreslo at vi heller syklet om Hønstad i Malvikmarka. Runden rundt Jonsvatnet er nokså kupert og det er stor sannsynlighet for høy puls i hver bakke. Det ville jeg helst unngå denne ettermiddagen. På Hønstadrunden er det jevn stigning mange km før det heller nedover mot Jonsvatnet igjen.

Hønstadrunden er særdeles vakker. En sykler forbi mange små vann som ligger idyllisk til. Sola skinte og det var sommervarmt. Jeg følte meg sterk og frisk og humøret var på topp. Jeg fikk en indre ro i meg og følte meg klar for den lange konkurransen som skulle være 6 dager etterpå. Vissheten om at 14-åringen trivdes på sykkelen og at han kanskje kom til å gjøre dette flere ganger fikk meg til å bli i enda bedre humør.

Det beste er at han har tatt denne turen ca 2 ganger i uka etter dette! Endelig.

Det er viktig at ungdommene driver med fysisk aktivitet. Jeg håper at alle ungene mine finner glede i trening og at de kan være aktive også når de passerer tenårene. De trenger ikke konkurrere, det viktigste er at de finner noe de liker å gjøre og at de kan ta initiativet til trening selv når de er modne for det.

Racereport AXTRI

Dette var første lange og harde konkurranse for meg. Jeg visste egentlig ikke hva jeg gikk til. Jeg hadde trent, men hadde jeg trent nok og riktig? Jeg var spent på det meste. Hva skjer etter mange timer med konkurranse? Vil kroppen klare det? Hvor langt kan jeg presse meg selv?  Møter jeg veggen? Hva gjør jeg hvis jeg ikke orker mer og jeg befinner meg helt alene? Over 3000 høydemeter på syklinga, over 1000 høydemeter på løpinga. Var jeg klar for det?

1900 fantastiske meter med svømming i grønn sjø. Jeg en ingen sprinter, desto mer utholdende. Jeg har samme fart de første 100metrene som resten av distansen. Mange spurtet ut mot første bøye men klarte ikke holde farten oppe, med det resultat at når første bøye var nådd kunne jeg begynne å plukke svømmere. Det er svært tilfredsstillende å svømme forbi så mange. Opp av vannet på 31.37, som nr 30 totalt. Er rimelig fornøyd med det.

På sykkelen var det bare å finne en jevn rytme. Jeg vekslet med å sitte og stå. Jeg hadde et lite håp om å rekke opp til gården før Ann-Kristin kom og tok meg igjen. Som vanlig hørte jeg kvitringa hennes et stykke nedenfor meg i bakken da hun kom. Men denne gangen var jeg bare glad for å se henne. Hun kjørte på, og det så egentlig svært lett ut der hun forsvant lenger og lenger fra meg.

Det som er så fint med å svømme raskt og sykle desto dårligere er at jeg får hilst på nesten alle fra klubben. Resten av deltakerne også, for det var svært mange som syklet forbi. Opp til toppen på 1300 meter gikk det fint. Pulsen var nokså høy og det føltes bra. Over platået fikk jeg endelig litt fart, kunne ligge litt i tempostilling og kose meg.  

Nedkjøringen til Erdal var iskald og tåkete. Jeg hadde glemt å ta på hansker. Veien var smal. Langt om lenge begynte teten å dukke opp. Gledelig kunne jeg konstantere at Rune og Øystein lå på 4. og 5.plass. Ann-Kristin hadde bare en dame foran seg. Den jenta altså! Hun hadde kjørt forbi Annett Finger, Norsemanvinneren. Nesten fremme i Erdal tok jeg igjen ei som er svært god til å løpe. Hun syklet forbi meg på rundt 11-1200 meter på andre siden av fjellet. Hun hadde enten hatt et uhell, eller så var hun pysete i nedkjøringene. Jeg skjønte at det kunne være håp for Ann-Kristin om pallplass.

Turen opp fra Erdal ble lang og ensom.  Jeg hadde min første og heldigvis eneste deppeperiode her. Jeg lovte meg selv og aldri være med på dette igjen og slett ikke delta på Norseman. Vinden begynte også å ta på vei opp mot toppen.  Heldigvis tok Erlend meg igjen og jeg ble i litt bedre humør.  På matstasjonen var det morrpølse jeg ville ha. Mens jeg hadde munnen full av pølse oppdaget jeg potegullet og fikk dytta inn litt av det også sammen med pølsa. De få saltsildene jeg hadde i lomma var bløte og fine etter regn og sjøvann. De gikk ned på høykant. Det er rart hvor lite kresen en blir når det er konkurranse.

Over platået slet jeg og jeg så stadig færre syklister. Det var bakker her også, korte, men ille nok. Så tippet det endelig nedover, og jeg suste av gårde. Hoi som det gikk! Helt til tåkehavet og jeg måtte være forsiktig.  Jeg ble rørt da et søskenpar på 6-7 år sto og klappet og heiet nedi bakken.  Snart skulle jeg få løpe.

Jeg tok meg uvanlig god tid i skiftesonen, jeg var sliten og trengte en pause. Prata litt med funksjonærene og sikra meg litt mer morrpølse. På med sekken å la i vei. Det var tungt. Jeg slet meg av gårde på asfalten. Håpet på at bakkene skulle begynne snart og jeg kunne få gå. Jeg tror jeg brukte nærmere 35 min på de først 5 km. Heldigvis begynte stigningen like etter Vassbygdi. Det var godt å gå. Jeg ble stadig vekk tatt igjen, av menn.  Jeg brydde meg ikke så hardt om det. Turistene heiet, og jeg følte meg vel. Jeg liker å vandre i oppoverbakke, selv i liten fart. Der det var flatt løp jeg. I begynnelsen av løpinga var det demotiverende å se kilometer-skiltene.  Jeg begynte å regne litt på hvor lang tid jeg kom til å bruke om stigningene bare fortsatte på samme måte. Jeg fant ut at jeg slett ikke kom til å nå målet mitt om 9timer 30 min, det kom til å bli langt over 10 timer. Men jeg sto på, sa til meg selv flere ganger: Jobbe på nå, kom igjen. Det hjalp. Jeg tok frem potetgullposen og saltsilda. Jeg fant også frem musikken min. Etter hvert ble det bare mer og mer flater og jeg kunne løpe nokså mye. Det var en befriende følelse. Jeg tok igjen hun nederlandske som sykla forbi meg. Endelig!

Det var flere menn som bare gikk mens jeg løp. Jeg satte opp farten siste 3 km. Det var en lettelse å se målområdet på Østerbø. Jeg begynte å smile og var så uendelig glad for å ha nådd målet mitt. Mestringsfølelse til tusen og jeg var stolt over å ha klart denne kraftprøven på 9timer og 21 min. Målet om topp 10 var også sikret.

I mål ble jeg overfalt av en lykkelig Ann-Kristin som hadde kjempet hardt og vunnet 3.plassen. Gratulerer snuppa! All ære til de som deltok og kom i mål på denne flotte konkurransen. Og til Bergen Triatlonklubb som gjorde dette mulig. Og ja, jeg skal forsere Aurlandsfjellet og Aurlandsdalen igjen senere et år. Jeg må jo ha ei blå skjorte også.

 

Treningstriatlon på Rye

Trondheim triatlonklubb arrangerer treningstriatlon om sommeren. De fleste treningstriatlonene er på sprintdistanse mens nå på søndag sto sommerens OL-distanse på programmet. Det var fint vær: 17-18grader grader i lufta og delvis overskyet. Klubben har hatt stor økning av antall medlemmer og deltakere på triatlonkarusellen i år, men denne søndagen var det derimot svært få som deltok. Vi var bare 4 stk, 2 jenter og 2 gutter.

Klubben bruker ikke å måle opp svømmedistansen på forhånd. Løypa blir lagt mellom og rundt båter som ligger ute i sjøen. På hver konkurranse jeg har deltatt på i sommer har svømmedistansen blitt forkortet pga kaldt vann. Det har vært frustrerende da det er svømmingen jeg er flinkest til. Jeg var spent på hvor langt vi hadde lagt løypa denne gangen, vi la den nokså langt ut og den kunne umulig bli for kort.

Jeg var overrasket over temperaturen i vannet, den var god og behagelig å svømme i! Jeg svømte og svømte, etter første vending ved båten lengst ut skjønte jeg at vi nok hadde overdrevet litt, dette kom til å bli langt. Da jeg sjangla opp av vannet etter 36 min fikk jeg bekreftet at vi hadde svømt langt. Distansen ble målt til 1900meter etter konkurransen. Ikke rart jeg kjente det godt i skuldrene! Erin hadde svømt 1 minutt raskere enn meg, mens Anders ledet på meg med hele 4 min. Lars var et par minutter etter meg.

Etter et raskt skifte kom jeg meg på sykkelen,  Og for første gang i sommer var det ikke kaldt å sykle med tridrakt på Rye. Jeg skjønte at Anders kom til å sykle på for å ikke slippe meg forbi. Noe han også gjorde, avstanden til han økte sakte men sikkert i løpet av de 4 milene. Lars tok meg igjen allerede etter 5 km. Debutanten Erin hadde terrengsykkel og brukte som forventet lengre tid enn oss andre som hadde racer.

Jeg kjørte på og hadde det gøy selv om vi var få deltakere. Etter 30 km på sykkelen var jeg egentlig klar for å begynne å løpe. Men det var jo ikke langt igjen før syklinga var over. Jeg syklet ikke like raskt som jeg ville ha gjort på en skikkelig konkurranse eller med flere deltakere, men absolutt brukbart. Sykkeltida ble 1.16.30

Jeg har løpt svært lite på asfalt i vår/sommer, antall ganger kan telles på ei hånd. Og da har det bare vært 5 km. Jeg hadde bestemt meg for på forhånd at jeg skulle ha lav terskel for å bryte. Det er ikke lenge siden jeg tråkket over og jeg har i tillegg kjent en del knesmerter i det siste. Jeg var spent på om jeg kunne ta litt innpå Anders på løpinga. Men den gang ei. Avstanden økte mer mellom oss på løpinga enn den hadde gjort på syklinga. Lars er det aldri noe å gjøre med, han er en dyktig løper og det ser så lett ut der han nærmest flyr avgårde. Etter 3 km begynte det å gnage litt på tærne. Jeg hadde tapet dem siden jeg har fått gnagsår de andre gangene jeg har løpt på asfalt i år. Ved 5 km måtte jeg stoppe, kle av sko og sokk og jeg hadde planer om å fjerne noe av tapen som jeg trodde var for tykk. Men jeg hadde fått et stort sår på innsida av stortåa. Det så ikke bra ut og ingenting å gjøre med der og da. Det var bare å løpe videre. Det gjorde for vondt å lande på midt- og forfoten pga såret så det ble ikke god teknikk siste 5 km. Jeg har som oftest litt problemer med å presse meg, derfor blir jeg glad hver gang jeg får det til. Jeg fikk til å ta ut det jeg hadde siste 3 km.

Jeg hadde håp om å løpe på 50 min, men tida ble 51,23. Jeg er likevel fornøyd med tida.
Totalt brukt tid på 1900m svømming, 40 km sykling, 10 km løping og skiftesoner ble 2.46.
Klart, det blir ikke det samme med få deltakere som med mange, men jeg synes jeg fikk ei fin gjennomkjøring av distansen, og ei skikkelig god treningsøkt!

Etterpå ble det grillmat og sosialt sammen med de andre deltakerne og familiene.

Turorientering og god form

Endelig litt varme i Trondheim også! I kveld løp eldstesønn Arvid og jeg oppe på Reppesåsen. Vi tok noen turorienteringsposter. Terrenget på Reppesåsen er utfordrende og det gir god trening for både kropp og hode. Jeg er ikke spesielt god til å orientere men får ansvaret på noen poster når vi er ute sammen. Det er tilfredsstillende å finne postene som en har orientert seg frem til. For å komme opp til Reppesåsen valgte vi ei bratt sti. Det gikk lettere oppover der enn jeg hadde trodd på forhånd. De siste ukene har jeg fått løpt litt i oppoverbakker og det kjentes i kveld. Det er lenge siden jeg har følt meg i så god form. Det lover bra! Det er triatlonkarusell på søndag på Rye, olympisk distanse. Jeg har planer om å delta selv om 10km løping på asfalt ikke er det føttene mine ønsker seg nå. Men det er sommer og triatlonsesong! Og jeg vil være med på de treningstriatlonene jeg har muligheten til nå i sommer.

Published with Blogger-droid v2.0.6

Trollveggen Triathlon 2012

Å for en herlig helg i Åndalsnes! Ann-Kristin og jeg i bilen nedover. Som vanlig helt topp stemning. Smågodt, musikk, prat om neste dags begivenhet: Hvilke mål vi har om tid, plassering, og hva vi kan forvente av oss selv. Telt på Åndalsnes camping. Jeg sov lite den natta, som vanlig. På konkurransedagen var alt er som det bruker å være. Vi har forberedt utstyret kvelden i forveien men vi får det travelt likevel. Starten gikk ikke før 12.30 og egentlig skulle det ikke være noe problem å rekke å gjøre alt.

Stemninga i sentrum blir mer spent for hvert år som går, flere deltakere er debutanter, og vi rutinerte har vårt å stri med. Mange kjente å prate med, som jeg ikke har sett siden i fjor. Triatlonfamilien blir større og større, men fortsatt like omgjengelig.

Jeg smilte hele dagen. Det var så artig å endelig gjøre det jeg har trent for hele vinteren! Først syntes jeg det var dumt at min sterkeste gren svømmingen ble redusert til 800 meter i stedet for 1200. Men slikt skjer. Det ble nå i allefall svømming! Jeg er godt fornøyd med hele konkurransen. Jeg er spesielt fornøyd med at jeg klarte å komme meg velberga gjennom ura med min ustabile ankel. Jeg fikk ikke helt den oppladningen til konkurransen som jeg hadde planlagt da jeg tråkka over 10 dager før. Men med tape, adrenalin og vilje gikk det fint.

Plasseringsmessig er jeg veldig fornøyd, selv om jeg strengt tatt burde ha klart å karre meg til en plass høyere opp. 4 av de 5 jentene foran meg slo jeg på konkurranser i fjor. Men det var i 2011, nå er det 2012 som gjelder. Og jeg har masse av tid, jeg er jo ikke fylt 40 enda ;)

Det viktigste var at jeg hadde en fortreffelig dag i vannet, på sykkelen, i ura og på snøen. Jeg skal definitivt være med neste år også, da er det 5-årsjubileum for konkurransen.
Påmeldingen til Trollveggen Triathlon 2013 har akkurat åpnet, meld deg på her!

Min racereport kan leses på 3atlet

Kald treningskonkurranse

Å drive med triatlon Trøndelag er ikke bestandig like behagelig, spesielt i juni. Trondheim triatlonklubb arrangerte treningskonkurranse onsdag 27.juni. Værfakta:10-11 grader i lufta, og la meg tippe 13-14 grader i vannet, sur vind, regn og bølger. Venninna mi og jeg insisterer på å bruke de fine nye tridraktene våre uansett vær :) Jeg hadde ikke helt dagen, men det er jo ikke før om 2 uker det virkelig gjelder. Her er bilder og resultater fra konkurransen :  http://trondheimtriatlon.no/portal/2012/06/28/sur-onsdagskveld-pa-rye/

Velkommen!

Bloggen min passer for følgende lesere som enten: -liker å holde seg i form -har planer om å begynne å like å holde seg i form -er nysgjerrige på triatlon -er i superform og vil lese om en vanlig "mosjonist" -kunne tenke seg å bli med på et triatlon, men som tror at det bare er for "sprekinger" -vil vite hva som skjer på triatlonfronten i Trondheim -vil lese hva jeg holder på med når jeg ikke er mamma, kjæreste eller sykepleier.
Værsågod: les eller surf videre!