I helga var jeg og mannen på Savalen. Planen var egentlig tur til Storsylen, men pga værmelding som lovte snø og kuling bytta vi ut teltliv i Sylan med hotell på Savalen. Det var meldt litt bedre vær på Savalen og det er jo noe helt annet å kunne slappe av i et basseng etter en dag i fjellet enn å måtte fryse i et telt.
Lørdag var det sol og vi hadde bestemt oss for den lengste turen som var beskrevet fra hotellet. Den skulle ta 4 timer eller mer. Nå er ikke mannen min like godt trent som meg men han sykler en del. Vi spøkte litt med disse 4 timene og sa at vi måtte nå i allefall klare det på den tiden. Krevende stod det at turen skulle være. Vi var særdeles eplekjekke i tonen der vi snakket om den "krevende" turen vi skulle legge ut på.
Vi starta i et nokså høyt tempo. Dette kunne jo like gjerne inngå som alternativ trening og jeg syntes det var litt dumt at jeg hadde lagt pulsbeltet hjemme. Det gikk som forventet slakt oppover. Jeg mimret litt tilbake til Aurlandsdalen med sine steinete stier og bakker. Jeg tenkte også på Norseman, og fant ut at joda, dette er fin grunntrening også til den type anstrengelse. Vi gikk ikke like fort hele tiden men vi hadde et fint driv likevel. Med det klientellet som var på hotellet denne helga, skjønte vi at det ikke kom til å bli kø i fjellet, de fleste pensjonister klarer ikke krevende turer. Likevel ble vi overrasket over at vi bare møtte en familie på hele turen. De kom nedover lia ved elva akkurat da været hadde snudd og det i stedet for sol hadde blitt snø og sterk vind. Men vi sto han av og trasket videre. Jeg snublet så masse mens vi gikk at jeg synes det er et under at jeg holdt meg på fotene under AXTRI noen uker før.
Så fint å gå i fjellet og kjenne på vær og vind! Tankene flyter så lett. Samtalen blir så god. Å bare være til, uten stress og mas eller forventninger av noe slag. Det er ren velvære.
Vi hadde et kart som jeg fulgte med på, men stien var godt etablert, og vi fryktet ikke for å gå feil. Fjellet vi skulle på hadde vi enda ikke sett, det var for mye skyer og tåke til det. Men plutselig ble det god sikt og fjellet åpenbarte seg. Sannelig var det litt bratt. Ikke akkurat Storsylen men høyt og fint likevel. Da vi kom til ura i fjellet visste vi ikke hvor vi skulle gå, måtte bare ta sjansen på en vei. Vi gikk nok litt for langt bortover i stedet for rett opp, men helt ok det også. På toppen var det som forventet svært surt og kaldt, på tross av at sola nesten brøt gjennom skylaget. Vi tok noen bilder og skyndte oss ned til en liten helning i fjellet der det var le. Spiste oss gode og mette og prata om at vi ikke var så veldig slitne enda. Vi hadde brukt nokså lang tid på å nå fjellet. Ikke hadde vi hatt så lange pauser heller, mest for å kikke på kartet eller for nødvendige ærend. På vei ned fra fjellet ble det knallsol. Men bitende sur vind gjorde at vi beholdt vindjakke, votter, buff og lue på helt til vi kom ned i dalen igjen.
Da vi var nede fra selve fjellet begynte vi å kjenne at vi hadde gått ei stund. Etterhvert ble vi nokså slitne. Mannen hadde vondt under føttene og klagde på stramme sko. Jeg hadde nærmest voksevondt i føttene.
Det skulle bli godt å komme frem og tøye ut før vi gikk i bassenget. Vel fremme var vi ikke i tvil, dette var virkelig en krevende tur.
Vi var så slitne at etter middagen gikk vi rett på hotellrommet og slappet av foran tvn. Vinflaska ble ikke åpnet heller og det ble en tidlig kveld. Jeg sov hele 10 timer den natta. Utrolig godt!
4 timers tur? Neida, da jeg hadde trukket fra tida på matpausen hadde vi brukt 5,5 timer på turen. Og så sliten som jeg var etterpå og neste dag er det lenge siden jeg har vært. Vi hadde egentlig planer om en sykkeltur neste dag, men da vi våkna til regn og 2 grader droppet vi den til fordel for en kort spasertur opp til knausen ved hotellet.
Hvorfor ble det slik? Hvorfor var jeg så sliten? Jeg tror det handler litt om innstilling og forventninger til det vi skulle i gjennom. Vi forventet en mindre strabasiøs tur. Jeg trodde jeg var i bedre form, men å kunne sykle langt er nok noe helt annen enn å gå langt i fjellet. Jeg har heller ikke kommet skikkelig i gang med treninga etter den helt frie treningspausen på 2 uker. da AXTRI var unnagjort. Ikke hadde vi spist så mye på vei opp på fjellet, men vi starta like etter frokost og følte ikke for noe mat før det hadde gått flere timer.Under lange konkurranser er jeg påpasselig med å spise ofte og lite og passer nøye på så jeg ikke går tom. Dette var jo bare en tur... Jeg hadde også jobbet 50 timer nattevakter siste uka før turen. Det har asolutt noe å si på formen.
Uansett sliten eller ikke, vi hadde en fantastisk fin tur opp til Rødalshøa. Jeg håper det ikke er så lenge til vi får gått i fjellet sammen igjen, enten med eller uten barn og hund. Slike turer gir energi til den lange vinteren som er i vente.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar