tirsdag 27. november 2012

Treningsutvikling



Siden den spede starten på min triatlontrening i 2009 og til nå på slutten av 2012 har det skjedd en utvikling med hensyn til trening. Jeg har ikke bakgrunn i noen idrett fra før og både evnen til å tåle trening og forståelsen for trening har måttet utvikle seg. Jeg har hele tiden trent det jeg har hatt lyst til. Og er det ikke det som er riktig? Her er jeg, snart 37 år, godt etablert med en flott familie og med en jobb jeg trives svært godt i. Triatlon er hobbyen min, det jeg gjør for å ha det morsomt. Men det er også livsstilen min. Det er en av de tingene som bidrar til min personlige utvikling. Konkurransene er det som får meg til å trene, men treninga er kilden til glede og inspirasjon i hverdagen. Trening etter lystprinsippet har de siste årene bidratt til at jeg har vært motivert nesten hele tiden. Har jeg bare hatt lyst til å trene rolig har jeg gjort det. Selv om sesongen har nærmet seg og jeg kanskje egentlig burde ha hatt noen skikkelige hardøkter. Da har jeg kanskje klatret enda høyere opp på listene, fått mer heder og ære. Men jeg har ikke hatt lyst. Det har ikke motivert meg. Jeg har hatt motivasjon til å å trene rolige økter og halvhardt. Spesielt på sykkel. Men også på løp. Og for ikke å snakke om på svømming. Selvfølgelig har jeg hatt ei og anna intervalltrening innimellom eller kanskje styrketråkk, men det har vært når jeg har følt for det. Og det har jeg sjelden følt for. Jeg har selvfølgelig visst at det har vært bra med slike økter og jeg vet at jeg sikkert har gjort det bedre i konkurranse med slikt på treningskontoen. Men som sagt, lysten må være der ellers er det ikke noe poeng for meg. Jeg har uttalt flere ganger at jeg ikke liker å presse meg, at jeg er dårlig på å takle høy puls. Folk har ikke villet tro det: Og du holder på meg triatlon?? Ja, på mitt eget vis. Jeg har klart å presse meg i konkurranser, jeg har klart å ha høy puls, hive etter pusten og kjenne musklene jobbe. I sommer begynte jeg å tenke over dette. Hvorfor skal jeg ikke klare det på trening også? Hvorfor ikke forberede meg på denne tilstanden som kommer hver konkurranse med høy puls og muskler som skriker etter oksygen? Dette satte underbevisstheten i sving. Og den har visst jobbet i høst. Nå er jeg klar. Fra nå av blir det strukturert intervalltrening, i tillegg til de allerede etablerte rolige øktene. Jeg bytter ut halvharde økter med intervaller og terskeløkter. Samtidig skal jeg bli flinkere til å holde rolige økter rolig. Jeg har kommet litt i gang allerede. De mandagene jeg får det til er jeg med Arvid på løpsintervaller i Ranheimshallen med Wing OK. Det er artigere å trene slikt sammen med flere. Jeg har også hatt et par økter på sykkelrulla nå. Og det føles bra. På de fleste svømmetreningene på senhøsten har jeg kjørt intervaller. Og jeg må innrømme det: Jeg liker denne formen for trening. Endelig.

(Bildet over er tatt en morgen ved Jonsvatnet, jeg varmet opp på sykkel ute før jeg dro inn på rulla og syklet intervaller)
  
Published with Blogger-droid v2.0.6