Racereport AXTRI

Dette var første lange og harde konkurranse for meg. Jeg visste egentlig ikke hva jeg gikk til. Jeg hadde trent, men hadde jeg trent nok og riktig? Jeg var spent på det meste. Hva skjer etter mange timer med konkurranse? Vil kroppen klare det? Hvor langt kan jeg presse meg selv?  Møter jeg veggen? Hva gjør jeg hvis jeg ikke orker mer og jeg befinner meg helt alene? Over 3000 høydemeter på syklinga, over 1000 høydemeter på løpinga. Var jeg klar for det?

1900 fantastiske meter med svømming i grønn sjø. Jeg en ingen sprinter, desto mer utholdende. Jeg har samme fart de første 100metrene som resten av distansen. Mange spurtet ut mot første bøye men klarte ikke holde farten oppe, med det resultat at når første bøye var nådd kunne jeg begynne å plukke svømmere. Det er svært tilfredsstillende å svømme forbi så mange. Opp av vannet på 31.37, som nr 30 totalt. Er rimelig fornøyd med det.

På sykkelen var det bare å finne en jevn rytme. Jeg vekslet med å sitte og stå. Jeg hadde et lite håp om å rekke opp til gården før Ann-Kristin kom og tok meg igjen. Som vanlig hørte jeg kvitringa hennes et stykke nedenfor meg i bakken da hun kom. Men denne gangen var jeg bare glad for å se henne. Hun kjørte på, og det så egentlig svært lett ut der hun forsvant lenger og lenger fra meg.

Det som er så fint med å svømme raskt og sykle desto dårligere er at jeg får hilst på nesten alle fra klubben. Resten av deltakerne også, for det var svært mange som syklet forbi. Opp til toppen på 1300 meter gikk det fint. Pulsen var nokså høy og det føltes bra. Over platået fikk jeg endelig litt fart, kunne ligge litt i tempostilling og kose meg.  

Nedkjøringen til Erdal var iskald og tåkete. Jeg hadde glemt å ta på hansker. Veien var smal. Langt om lenge begynte teten å dukke opp. Gledelig kunne jeg konstantere at Rune og Øystein lå på 4. og 5.plass. Ann-Kristin hadde bare en dame foran seg. Den jenta altså! Hun hadde kjørt forbi Annett Finger, Norsemanvinneren. Nesten fremme i Erdal tok jeg igjen ei som er svært god til å løpe. Hun syklet forbi meg på rundt 11-1200 meter på andre siden av fjellet. Hun hadde enten hatt et uhell, eller så var hun pysete i nedkjøringene. Jeg skjønte at det kunne være håp for Ann-Kristin om pallplass.

Turen opp fra Erdal ble lang og ensom.  Jeg hadde min første og heldigvis eneste deppeperiode her. Jeg lovte meg selv og aldri være med på dette igjen og slett ikke delta på Norseman. Vinden begynte også å ta på vei opp mot toppen.  Heldigvis tok Erlend meg igjen og jeg ble i litt bedre humør.  På matstasjonen var det morrpølse jeg ville ha. Mens jeg hadde munnen full av pølse oppdaget jeg potegullet og fikk dytta inn litt av det også sammen med pølsa. De få saltsildene jeg hadde i lomma var bløte og fine etter regn og sjøvann. De gikk ned på høykant. Det er rart hvor lite kresen en blir når det er konkurranse.

Over platået slet jeg og jeg så stadig færre syklister. Det var bakker her også, korte, men ille nok. Så tippet det endelig nedover, og jeg suste av gårde. Hoi som det gikk! Helt til tåkehavet og jeg måtte være forsiktig.  Jeg ble rørt da et søskenpar på 6-7 år sto og klappet og heiet nedi bakken.  Snart skulle jeg få løpe.

Jeg tok meg uvanlig god tid i skiftesonen, jeg var sliten og trengte en pause. Prata litt med funksjonærene og sikra meg litt mer morrpølse. På med sekken å la i vei. Det var tungt. Jeg slet meg av gårde på asfalten. Håpet på at bakkene skulle begynne snart og jeg kunne få gå. Jeg tror jeg brukte nærmere 35 min på de først 5 km. Heldigvis begynte stigningen like etter Vassbygdi. Det var godt å gå. Jeg ble stadig vekk tatt igjen, av menn.  Jeg brydde meg ikke så hardt om det. Turistene heiet, og jeg følte meg vel. Jeg liker å vandre i oppoverbakke, selv i liten fart. Der det var flatt løp jeg. I begynnelsen av løpinga var det demotiverende å se kilometer-skiltene.  Jeg begynte å regne litt på hvor lang tid jeg kom til å bruke om stigningene bare fortsatte på samme måte. Jeg fant ut at jeg slett ikke kom til å nå målet mitt om 9timer 30 min, det kom til å bli langt over 10 timer. Men jeg sto på, sa til meg selv flere ganger: Jobbe på nå, kom igjen. Det hjalp. Jeg tok frem potetgullposen og saltsilda. Jeg fant også frem musikken min. Etter hvert ble det bare mer og mer flater og jeg kunne løpe nokså mye. Det var en befriende følelse. Jeg tok igjen hun nederlandske som sykla forbi meg. Endelig!

Det var flere menn som bare gikk mens jeg løp. Jeg satte opp farten siste 3 km. Det var en lettelse å se målområdet på Østerbø. Jeg begynte å smile og var så uendelig glad for å ha nådd målet mitt. Mestringsfølelse til tusen og jeg var stolt over å ha klart denne kraftprøven på 9timer og 21 min. Målet om topp 10 var også sikret.

I mål ble jeg overfalt av en lykkelig Ann-Kristin som hadde kjempet hardt og vunnet 3.plassen. Gratulerer snuppa! All ære til de som deltok og kom i mål på denne flotte konkurransen. Og til Bergen Triatlonklubb som gjorde dette mulig. Og ja, jeg skal forsere Aurlandsfjellet og Aurlandsdalen igjen senere et år. Jeg må jo ha ei blå skjorte også.