Skitrening

Første turen på ski i år. Fine spor, 0 grader, snø på trærne, spreke folk med smil om munnen i løypa. Jeg er ingen skiløper, men tar gjerne en treningstur når forholdene er fine. I kveld skulle uansett Arvid kjøres på skitrening, da er det bare å utnytte tiden til egen trening. Jeg gikk noen runder i lysløypa, rolig intensitet. Kjente godt løpsintervallene fra mandag og styrketreninga for armene i går. Jeg tok meg i å sammenligne klassisk skigåing med crawl, hele kroppen i bevegelse. Etter 2 nattevakter og litt sparsomt med søvn i dag var det perfekt treningsvalg. Nyladet med energi laget jeg scones og kakao til kveldsmat til oss store i familien. Godt å kunne samles rundt kveldsmatbordet på frikveldene mine.

Published with Blogger-droid v2.0.6

Aquatlon

Nykommerarrangementet fra Trondheim triatlonklubb ble akkurat like artig, vondt og herlig som jeg håpet på. Vi svømte 500 meter i Pirbadet først der vi tok tida på hverandre. Etterpå bare det ut på asfalten for å løpe 5 km. Tidene våre fra svømminga dannet startlista på løpinga, slik at den som svømte fortest fikk starte først. Jeg var så fryktelig nervøs for svømminga da jeg var i garderoben. Det henger nok sammen med mine egne forventinger til meg selv. Jeg har jo trent mest svømming i høst, og har økt svømmefarta. Nervøsiteten min gikk vel på om jeg fikk til å yte maks på disse 500 metrene. Jeg hadde et par vendinger som ikke gikk like raskt som de bruker og så var det en liten periode jeg glemte av at jeg konkurrerte og farta gikk ned. Ellers er jeg fornøyd med svømminga mi. Målet mitt var under 9 min, selvfølgelig så langt unna 9 min som mulig. Men at jeg skulle klare det på 8.17 var jeg helt uforberedt på. Vel har jeg kjørt 100 meters intervaller på 1.40 den siste uka, men å skulle klare å holde ei slik fart over tid har jeg ikke spekulert i.

Vi var 3 jenter med. Gro-Hege og Erin er begge gode svømmere. Erin svømte på fabelaktige 7.16 og Gro-Hege var kort etter meg på 8.45. På vei til løpinga etterpå snakket vi om at det hadde vært artig å komme sammen til mål. Jeg var sikker på at det var akkurat det som kom til å skje og måtte skynde meg å psyke meg opp til å gi alt. I sommer løp jeg fortere enn Erin, og jeg vet at Gro-Hege er en sterk løper. Erin starta ca 1 min før meg og Gro-Hege 29 sek bak meg. Selvfølgelig starta jeg alt for hardt. Pulsen var høyt oppe allerede etter få meter. Det gjorde vondt etter særdeles lite oppvarming. Vi løp frem og tilbake langs en sykkelvei, 3 runder. Ei nervepirrende løype der vi kunne følge med på konkurrentene. Det var også en liten bakke, jeg passet på å gi maks spesielt i den bakken og håpet på at det ga uttelling. Erin løp fort. Hun løp ikke så fort i sommer! Jeg så at jeg tok bittelitt innpå henne, men jeg visste ikke om det kom til å gå. Gro-Hege tok innpå meg, det var helt klart. Alle guttene føk forbi i stor fart. Jeg er imponert over farta de holdt. Det ble spennede på siste runde for oss jentene. I ved passering av siste bakken tok jeg igjen Erin, endelig. Jeg turde ikke snu meg for å se hvor Gro-Hege var. Vi hadde ei vending igjen før målgang og jeg fikk tidsnok se hvor hun var. Da vi vendte skjønte jeg at det kom til å gå. Det var nesten så jeg slappet bittelitt av da jeg så det, men så hørte jeg skritt bak meg og jeg løp det jeg hadde for å komme først i mål. Erin kom på andreplass 6 sek bak meg og Gro-Hege bare 2 sekund etter henne igjen. Utrolig jenvt! Fy søren så vondt som jeg hadde det på slutten! Jeg kan ikke huske siste jeg presset meg så mye. En fantastisk følelse.

En ting er sikkert, jeg har ikke kommet til å presset meg så mye som jeg gjorde uten de andre jentene på startstreken. Det ble ei skikkelig treningsøkt. Så mye det har å si å ha flere å konkurrere med! Det ble så bra i dag fordi vi var så jevne alle tre. Det blir tøft på treningstriatlonene til sommeren. Jeg er så glad for at vi endelig har fått flere jenter med i klubben! Løpstida ble ikke så god akkurat, 24.49 er ikke spesielt fort. Men det er en ok begynnelse. I vinter skal det jammen løpes.

På brelettsykkel i København

Jeg var på jentetur i København noen dager denne uka. Kafé, vin, shopping, tequila, byvandring. Selvfølgelig hadde jeg planlagt et besøk på Endurance Sport, ikke hver dag en har mulighet til å handle triatlonstæsj over disk. Butikken lå et stykke unna hotellet, jeg la den ene morgenløpeturen jeg hadde mens vi var der dit butikken lå for å sjekke hvor langt unna den var hotellet. Jeg konkluderte med at det kom til å ta lang tid å gå, både frem og tilbake og så ned til byen til de andre jentene. Jeg tenkte på å ta buss, men plutselig slo det meg at jeg måtte låne meg en sykkel. En tung damesykkel med 3 mer eller mindre fungerende gir, kurv og bagasjebrett. Jeg forhørte meg litt om trafikkreglene før jeg la i vei. Jeg visste ikke helt hva jeg hadde i vente. Det er ingen overdrivelse når jeg sier at dette var årets opplevelse. Å sykle helt oppreist, uten hjelm, med vind i håret, på de fine sykkelveiene i flate København var fantastisk. Jeg smilte hele tiden. Det var så befriende, å sykle uten å trene, i mine vanlige klær, og se hvor fort jeg kom meg frem i trafikken der syklister har forkjørsrett. Jeg fikk handlet meg triatlonsko, ny badedrakt, løpetights og noen par kompresjonslegger. Handleposen putta jeg opp i kurven på sykkelen. De andre jentene satt på en kafé da jeg kom trillende på sykkelen. De mente det bare mangla en brelettpakke på bagasjebrettet mitt. Den ene av jentene var begeistret og ville også sykle. Så neste dag var vi to som syklet. Vi var leie av shopping og dro på oppdagelsesferd i byen. Tenk å være på storbyferie uten å bli sliten i føttene og ryggen som en gjerne blir etter all gåinga! Det var bare å trille rundt, sette fra seg sykkelen i sykkelstativet som hørte til kaféen vi valgte oss ut. Vi sykla hele dagen.  Det var rushtid da vi syklet hjem til hotellet. For et fantastisk syn med alle syklistene! Sykling i København var en sterk opplevelse som kommer til å sitte i lenge.

Published with Blogger-droid v2.0.6

1000-meters test

Nytt nå i høst: Jeg skal bli flinkere til å teste treninga mi! I dag var det virkelig på tide med en ny svømmetest. Sist jeg testa var i mars. Da ble resultatet 18.52. Jeg bestemte meg allerede i slutten av august for at 1.oktober skulle være testdag.

I morges var jeg litt smånervøs for at jeg ikke skulle forbedre meg noe. Jeg gikk en tur med hunden, drakk en kaffe og slappa godt av før jeg dro hjemmefra. Jeg varma opp med 500 m crawl og et par hundre meter med drills. Jeg har aldri vært noe flink til å telle lengder, derfor var jeg ekstra påpasselig med å telle nøye. Det hadde vært kjedelig om jeg hadde bomma med 50 meter, den ene eller andre veien. Da jeg hadde svømt noen hundre meter tenkte jeg at jeg burde ha tatt i litt mer, pressa meg enda mer. Men jeg vet jo også hvordan resultatet blir da, en elendig teknikk. Og jeg konkluderte med at det var jeg slett ikke tjent med.

1000 meter går fort å svømme. Jeg smilte bredt da jeg så tallene på pulsklokka mi. Yes! 17.57. Under 18 min var målet for januar. Jeg hadde ingen tidsmål i dag, annet enn å forbedre meg. Det gjorde jeg til de grader. Nå må jeg sette meg et nytt mål. Jeg vet ikke helt hva som er realistisk, hvor mye forbedring jeg kan ha med de antall timene i svømmehallen jeg har i uka.

Jeg har vært lei av sykling siden Axtri. I tillegg har det vært surt og kaldt ute, frem til nå siste uka. Det har fristet mer med en varm svømmehall enn vind og regn. Derfor har det blitt mer svømming enn vanlig. Det er svært motiverende å se at treninga gir resultater!

Gode treningsdager

                                                                 Onsdag:
Frykten for å havne på sofaen etter at ungene hadde gått på skolen fikk meg til å kjøre rett i Pirbadet. Det er en viss fare for at jeg ikke klarer å snu tilbake døgnet med en gang etter mange vakter på rad hvis jeg legger meg på formiddagen. Jeg svømte programmet jeg hadde med, 3500 m. Dette inkluderte min nye greie, 100-meters intervaller. Det ble 10 stk, med jevn fart. Etterpå dro hunden og jeg til Estenstadmarka. Vi fant en fin sti like ved den skiløypa som går bratt opp til Styggdalen. Stia endte ved Svarttjønna. Sol og høstfarger, glad hund og god fart opp bakkene. På ettermiddagen syklet jeg en tur til Hommelvik. Tempostilling, vind, kveldssol.

Torsdag:
Langtur med Ann-Kristin. Vi skulle ta noen orienteringsposter på baksiden av Forbordsfjellet. Det var er stykke å løpe før vi kunne begynne å lete. Jeg var IKKE i form. Med høy puls, utmattet og tom kropp sjanglet jeg inn til Svartkamhytta og forlangte pause. Dette var garantert et resultat av nattevaktene. Videre var det mer ulendt terreng og særdeles mye myr. Vi gikk mesteparten mens vi orienterte. Jeg følte meg i bedre form utover formiddagen. Jeg hadde nok startet for hardt. Det var vanskelig å orientere etter bare myrer og små hauger. Jeg er vant til å ha noen stier eller andre sikre punkt å forholde meg til. Men vi fant da noen poster, og tyttebær. De var gode, og de kom godt med da turen ble mye lengre enn planlagt. Ubeskrivelig fint i fjellet nå! Jeg var skikkelig sliten da kvelden kom. Godt å kjenne den gode følelsen igjen etter lang pause.

Fredag:
Ny svømmetrening. Jeg hadde et kortere program i dag. Det var sydenstemning i Pirbadet. Sola skinte i flere av banene og jeg valgte bevisst den med mest sol. Jeg var ikke like flink å svømme teknisk riktig i dag. Men tok frem noen nesten avglemte drills og fikk ny inspirasjon. Jeg våknet skikkelig av svømminga og i dag føltes kroppen fin igjen. Det var nok den manglende nattesøvnen over tid som gjorde meg energiløs i går. Jeg var flink og kjørte 10x100m intervaller i dag også. Det er noe eget ved å svømme på fredag, den gode følelsen etter svømminga kan vare hele helga. Utpå dagen rakk jeg en kort sykkeltur i finværet. Det var sol men mye vind. Det var godt å ha et pannebånd over ørene under hjelmen. I går kveld hadde jeg planer om ei styrkeøkt, da jeg var veldig sliten ble den utsatt til i kveld. Jeg trente mage, rygg og armer. Det blir fri fra trening i helga. Neste uke blir det sparsomt med trening. Syforeninga jeg er med i skal reise til København og være i 4 dager, og dagen vi kommer hjem går jeg rett på nattevaktshelg. Det har vært deilig å fått trent bra disse dagene. Øktene har vært rolige, bortsett fra svømminga.

Published with Blogger-droid v2.0.6

Nattevaktsmodus

Mens resten av familien har vært i Bymarka på o-løp både lørdag og søndag har jeg sovet. Finværet har jeg gått helt glipp av. Jeg er i dag ferdig med 5 nattevakter på rad. Mens de pågår blir det lite tid til annet enn jobbing og soving. Ikke har jeg fått trent noe særlig heller. Bare en kort halvtimes løpetur på søndagskvelden. Men jeg fikk ikke glede av solskinnet da jeg ikke rakk meg ut før etter kl 20. Så, i går var jeg nokså frustrert og trengte litt luft. Jeg tok med vår 5mnd gamle flatcoated retriever og gikk på tur. Da vi var kommet forbi bebyggelsen slapp jeg han løs. Han ble så glad. Han var helt tullete da vi kom til Litjmyra, plaska i myrvann og herja vilt frem og tilbake. Jeg lo og gledet meg sammen med han. Jeg følte meg fri jeg også. Sola skinte, om enn ikke på oss, så så vi at sola skinte på Reppesåsen. Jeg nøt det hele. Det var så fint å kunne gå slik å vandre i skogen sammen med en hund og bare være til. Full av ny livsglede kom jeg hjem til mann og barn. Drakk kaffe, laga kveldsmat og gjorde meg klar til siste nattevakta. Men før den rakk jeg en liten halvtime i Pirbadet. Jeg var litt slapp da jeg begynte å svømme, jeg kjente godt at all nattjobbinga gjorde noe med innsatsen og evnen til å holde både fart og teknikk oppe. Jeg var trøtt og dorsk. Men etter ei stund våkna jeg og klarte å finne flyt og balanse. På jobb kom jeg frisk og opplagt med både tur i skogen og svømming i kroppen. Nå blir det å sove noen timer og så håpe på at det går fint å snu tilbake døgnet igjen. Jeg har fri resten av uka og har planer om å få syklet litt. Dessuten så skal Ann-Kristin og jeg på lang løpe-og gåtur før helga. Den ser jeg virkelig frem til.

Published with Blogger-droid v2.0.6

Fjelltur med mannen

I helga var jeg og mannen på Savalen. Planen var egentlig tur til Storsylen, men pga værmelding som lovte snø og kuling bytta vi ut teltliv i Sylan med hotell på Savalen. Det var meldt litt bedre vær på Savalen og det er jo noe helt annet å kunne slappe av i et basseng etter en dag i fjellet enn å måtte fryse i et telt.
Lørdag var det sol og vi hadde bestemt oss for den lengste turen som var beskrevet fra hotellet. Den skulle ta 4 timer eller mer. Nå er ikke mannen min like godt trent som meg men han sykler en del. Vi spøkte litt med disse 4 timene og sa at vi måtte nå i allefall klare det på den tiden. Krevende stod det at turen skulle være. Vi var særdeles eplekjekke i tonen der vi snakket om den "krevende" turen vi skulle legge ut på.

Vi starta i et nokså høyt tempo. Dette kunne jo like gjerne inngå som alternativ trening og jeg syntes det var litt dumt at jeg hadde lagt pulsbeltet hjemme. Det gikk som forventet slakt oppover. Jeg mimret litt tilbake til Aurlandsdalen med sine steinete stier og bakker. Jeg tenkte også på Norseman, og fant ut at joda, dette er fin grunntrening også til den type anstrengelse. Vi gikk ikke like fort hele tiden men vi hadde et fint driv likevel. Med det klientellet som var på hotellet denne helga, skjønte vi at det ikke kom til å bli kø i fjellet, de fleste pensjonister klarer ikke krevende turer. Likevel ble vi overrasket over at vi bare møtte en familie på hele turen. De kom nedover lia ved elva akkurat da været hadde snudd og det i stedet for sol hadde blitt snø og sterk vind. Men vi sto han av og trasket videre. Jeg snublet så masse mens vi gikk at jeg synes det er et under at jeg holdt meg på fotene under AXTRI noen uker før.

Så fint å gå i fjellet og kjenne på vær og vind! Tankene flyter så lett. Samtalen blir så god. Å bare være til, uten stress og mas eller forventninger av noe slag. Det er ren velvære.

Vi hadde et kart som jeg fulgte med på, men stien var godt etablert, og vi fryktet ikke for å gå feil. Fjellet vi skulle på hadde vi enda ikke sett, det var for mye skyer og tåke til det. Men plutselig ble det god sikt og fjellet åpenbarte seg. Sannelig var det litt bratt. Ikke akkurat Storsylen men høyt og fint likevel. Da vi kom til ura i fjellet visste vi ikke hvor vi skulle gå, måtte bare ta sjansen på en vei. Vi gikk nok litt for langt bortover i stedet for rett opp, men helt ok det også. På toppen var det som forventet svært surt og kaldt, på tross av at sola nesten brøt gjennom skylaget. Vi tok noen bilder og skyndte oss ned til en liten helning i fjellet der det var le. Spiste oss gode og mette og prata om at vi ikke var så veldig slitne enda. Vi hadde brukt nokså lang tid på å nå fjellet. Ikke hadde vi hatt så lange pauser heller, mest for å kikke på kartet eller for nødvendige ærend. På vei ned fra fjellet ble det knallsol. Men bitende sur vind gjorde at vi beholdt vindjakke, votter, buff og lue på helt til vi kom ned i dalen igjen.


Da vi var nede fra selve fjellet begynte vi å kjenne at vi hadde gått ei stund. Etterhvert ble vi nokså slitne. Mannen hadde vondt under føttene og klagde på stramme sko. Jeg hadde nærmest voksevondt i føttene.

Det skulle bli godt å komme frem og tøye ut før vi gikk i bassenget. Vel fremme var vi ikke i tvil, dette var virkelig en krevende tur.
Vi var så slitne at etter middagen gikk vi rett på hotellrommet og slappet av foran tvn. Vinflaska ble ikke åpnet heller og det ble en tidlig kveld. Jeg sov hele 10 timer den natta. Utrolig godt!

4 timers tur? Neida, da jeg hadde trukket fra tida på matpausen hadde vi brukt 5,5 timer på turen. Og så sliten som jeg var etterpå og neste dag er det lenge siden jeg har vært. Vi hadde egentlig planer om en sykkeltur neste dag, men da vi våkna til regn og 2 grader droppet vi den til fordel for en kort spasertur opp til knausen ved hotellet.

Hvorfor ble det slik? Hvorfor var jeg så sliten? Jeg tror det handler litt om innstilling og forventninger til det vi skulle i gjennom. Vi forventet en mindre strabasiøs tur. Jeg trodde jeg var i bedre form, men å kunne sykle langt er nok noe helt annen enn å gå langt i fjellet. Jeg har heller ikke kommet skikkelig i gang med treninga etter den helt frie treningspausen på 2 uker. da AXTRI var unnagjort. Ikke hadde vi spist så mye på vei opp på fjellet, men vi starta like etter frokost og følte ikke for noe mat før det hadde gått flere timer.Under lange konkurranser er jeg påpasselig med å spise ofte og lite og passer nøye på så jeg ikke går tom. Dette var jo bare en tur... Jeg hadde også jobbet 50 timer nattevakter siste uka før turen. Det har asolutt noe å si på formen. 

Uansett sliten eller ikke, vi hadde en fantastisk fin tur opp til Rødalshøa. Jeg håper det ikke er så lenge til vi får gått i fjellet sammen igjen, enten med eller uten barn og hund. Slike turer gir energi til den lange vinteren som er i vente.