tirsdag 27. november 2012

Treningsutvikling



Siden den spede starten på min triatlontrening i 2009 og til nå på slutten av 2012 har det skjedd en utvikling med hensyn til trening. Jeg har ikke bakgrunn i noen idrett fra før og både evnen til å tåle trening og forståelsen for trening har måttet utvikle seg. Jeg har hele tiden trent det jeg har hatt lyst til. Og er det ikke det som er riktig? Her er jeg, snart 37 år, godt etablert med en flott familie og med en jobb jeg trives svært godt i. Triatlon er hobbyen min, det jeg gjør for å ha det morsomt. Men det er også livsstilen min. Det er en av de tingene som bidrar til min personlige utvikling. Konkurransene er det som får meg til å trene, men treninga er kilden til glede og inspirasjon i hverdagen. Trening etter lystprinsippet har de siste årene bidratt til at jeg har vært motivert nesten hele tiden. Har jeg bare hatt lyst til å trene rolig har jeg gjort det. Selv om sesongen har nærmet seg og jeg kanskje egentlig burde ha hatt noen skikkelige hardøkter. Da har jeg kanskje klatret enda høyere opp på listene, fått mer heder og ære. Men jeg har ikke hatt lyst. Det har ikke motivert meg. Jeg har hatt motivasjon til å å trene rolige økter og halvhardt. Spesielt på sykkel. Men også på løp. Og for ikke å snakke om på svømming. Selvfølgelig har jeg hatt ei og anna intervalltrening innimellom eller kanskje styrketråkk, men det har vært når jeg har følt for det. Og det har jeg sjelden følt for. Jeg har selvfølgelig visst at det har vært bra med slike økter og jeg vet at jeg sikkert har gjort det bedre i konkurranse med slikt på treningskontoen. Men som sagt, lysten må være der ellers er det ikke noe poeng for meg. Jeg har uttalt flere ganger at jeg ikke liker å presse meg, at jeg er dårlig på å takle høy puls. Folk har ikke villet tro det: Og du holder på meg triatlon?? Ja, på mitt eget vis. Jeg har klart å presse meg i konkurranser, jeg har klart å ha høy puls, hive etter pusten og kjenne musklene jobbe. I sommer begynte jeg å tenke over dette. Hvorfor skal jeg ikke klare det på trening også? Hvorfor ikke forberede meg på denne tilstanden som kommer hver konkurranse med høy puls og muskler som skriker etter oksygen? Dette satte underbevisstheten i sving. Og den har visst jobbet i høst. Nå er jeg klar. Fra nå av blir det strukturert intervalltrening, i tillegg til de allerede etablerte rolige øktene. Jeg bytter ut halvharde økter med intervaller og terskeløkter. Samtidig skal jeg bli flinkere til å holde rolige økter rolig. Jeg har kommet litt i gang allerede. De mandagene jeg får det til er jeg med Arvid på løpsintervaller i Ranheimshallen med Wing OK. Det er artigere å trene slikt sammen med flere. Jeg har også hatt et par økter på sykkelrulla nå. Og det føles bra. På de fleste svømmetreningene på senhøsten har jeg kjørt intervaller. Og jeg må innrømme det: Jeg liker denne formen for trening. Endelig.

(Bildet over er tatt en morgen ved Jonsvatnet, jeg varmet opp på sykkel ute før jeg dro inn på rulla og syklet intervaller)
  
Published with Blogger-droid v2.0.6

7 kommentarer:

  1. Oi så spennande!
    Det var i grunnen bra at du likte best roleg trening, for då fekk du deg jo eit skikkeleg godt treningsgrunnlag.
    Og treninga di har jo vist gode resultat?
    Så når du nå begynner å plusse på med intervalltrening, må jo formen virkeleg ta av.
    Eg håpar berre at du blir trofast mot din treningsfilosofi, at du trener fordi du likar det, og fordi trening er din milde til glede og inspirasjon.

    Den skal eg jammen hugse på!
    Eg har sjølv tenkt litt tilbake nå i det siste for å finne ut kva det var som fekk meg til å begynne med triatlon i utgangspunktet.
    Kva er det som motiverar meg? Kva slags trening gir glede?

    Kjempebra innlegg! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Imke! Jeg stopper også opp i blant og minner meg selv om hvorfor jeg driver med dette. Spesielt de gangene jeg blir for fanatisk og MÅ trene, selv om jeg er sliten eller burde ha prioritert annerledes. Eller de gangene jeg har en dårlig dag med negative tanker, da kan det hjelpe slik at jeg kommer i gang med trening og får tilbake positiviteten igjen.

      Slett
  2. Bra innlegg! Jeg har stor tro på å trene ut fra lystprinsippet og spesielt hvis man samtidig kan litt om trening samt også evner å bruke hue litt underveis. Man må ikke være notorisk opptatt av å gjøre ting etter boka for å komme et godt stykke på vei!

    Når man har trent noen år etter dette prinsippet vil man naturlig nok spørre seg: "hva må jeg gjøre for å komme videre?". Svaret krever som regel at man må sette ting litt mer i system og jobbe spesifikt med de delene der man er dårligst. For min del handler det helt klart om å øve på det jeg er dårligst på og det høres ut som det er det samme som gjelder for deg (siden du nå velger å ta tak i den delen du selv føler at du ikke er like flink til å prioritere på tening, men som du trenger under konkurranse, nemlig høypuls delen).

    Æ glede mæ te å se dæ i aksjon neste sesong! Du e nemlig ei ordentlig tøff tøtta som æ beundre stort!! ;-)

    SvarSlett
  3. Takk for komplimentet Silja :) Leste innlegget ditt om terskeltrening, det var flott! Og som du løper! Herlig.

    SvarSlett
  4. Et veldig viktig poeng, dette med å gjøre det man har lyst til.
    Jeg er litt motsatt av deg, liker bedre kort og hardt, ikke så glad i rolig og langt (for det er jo så kjedelig i lengden), men fant etterhvert ut at jeg måtte bli flinkere til å kjøre rolig for å klare å presse maks når jeg skulle kjøre hardt.
    Men det viktigste er å gjøre det man synes er gøy. Jeg glemmer det av og til, men så husker jeg det igjen og kan senke skuldrene.
    Det er forresten en av grunnene til at jeg enda ikke har meldt meg på en Ironman igjen til neste år, jeg måtte tvinge meg igjennom en del økter det siste året for å i det hele tatt klare å gjennomføre, og det har jeg ikke så lyst til denne sesongen. Men kanskje jeg får lyst, og da er det jo en helt annen sak :)

    SvarSlett